Favoritt års tiden min er her, høsten, og noen som har en stor del av æren for det er hjortejakten, og spesielt den på valdet vårt i Etne. Det er noe helt eget ved dette området, terrenget er meget utfordrende å jakte i, spesielt tanke på hvor bratt og tungt det er her. Her nytter det ikke å sette seg på ræva på en bø å vente på at dyrene skal komme til deg, her må en postere, postere og atter postere. Men det er heller ikkje sånn at en må slite ræva av seg for å få dyrene en har løyve på. Dyr er det nemeligt enorme mengder av, kan ikkje huske å ha vært her inne uten at vi har sett dyr, en får stort sett også alltid et eller annet hvis en ikke er for kresen.Planen idag var enkel, ein skulle reise opp kvellen i for veien, legge seg i hytta å gå ut på post tideligt neste morgen.
Posten skulle være på Norheims kollen eller Bankers som den også kalles tideligt neste morgen, mens eg, pappa og Edin skulle drive opp nedenfra. Pappa heilt ute til venstre opp ryggen på Norheimskollen, Edin i midten over Amfiet og eg heilt ute til høyre. Me hadde ikke kommt lengre enn til Ølensvåg før vi fekk telefonen vi ikke hadde ventet fra Norheimskollen, på vei ut på post hadde han truffet på to 6-takkere og skutt på begge, en hadde falt med en gang, men den andre var han usikker på om der hadde vore treff på, og noe blod hadde han ikke funnet. Vi bestemte oss uansett for å drive opp lia som planlagt, vi manglet fortsatt noen dyr. Geværet var ladet og radioen var på og i øyre, så da var det berre til å begynne på turen opp, eg måtte begynne litt i forveien for dei andre pågrunn av at eg skulle litt opp i lia før dei andre skulle begynne.
Dei andre hadde ikkje gått lenge før Edin ropte på radioen at han hadde skremt opp et par dyr (alerede!?) Og meldingene begynte å ramle inn på radioen, et dyr her og et dyr der. Men ingen dyr som hadde kommt bort til post eller noen andre. Edin var kommt opp til Amfiet når han ropte på radio at han sto å såg på 3-4 dyr som sto litt lengre oppe i lia. Det er sikkert litt vanskeligt for utenforstående å faktisk fatte hvor spennende det er å gå der å hørre på alt som skjer over radioen. Vertfall fekk dyrene ferten av Edin før han fekk komme på skuddhold, så dei tok ut oppover. Eg stilte meg opp på en greit oversiktelig plass i håp om at dyrene skulle komme opp til meg, sjøl om ikkje sjansen er stor. Plutseligt hørte jeg det knekke i noen grener, pulsen begynner å stige og stige, plutseligt kommer 4 dyr over en liten knaus, 2 koller, en spiss bukk og en kalv. Jeg er så heldig at di stopper opp en 20-30 meter foran meg og eg ser meg ut kalven. Eg sikter og trekker av, kalven detter over ende med engang, og di 3 resterende dyrene tar ut, med sjelvende stemme roper jeg over radioen at jeg har skutt enn kalv, og gratulasjonene kommer fortløpende. Det er hverken det første, andre eller tredje dyret mitt, men det er fortsatt like stort. Eg trenger noen minutter på meg for å roe meg ned før eg går bort og vommer ut dyret, det viser seg å være et perfekt hjerte og lunge skudd.Etter det henger jeg fra meg en hue sånn at vi finner igjen dyret når vi skal ned igjen. Så er det berre til å traske videre mot Norheimskollen, vi ser flere dyr oppover, men klarer ikkje lure noen. Oppe på toppen vommer vi ut 6-takkeren, så bestemmer eg og pappa oss får å se litt etter den andre 6-takkeren sjøl om der ikkje er noe blod å finne etter den. Eg krysser over terrenget helt oppe i skog kanten, før eg trekker nedover i en dal, mens pappa går oppe på åskammen og følger med nedenfor meg. Plutseligt seg eg noe, der ligger den i en liten røys, den ligger med hodet ned ibakken og ser dø ut, eg går bort og tar så vidt i geviret, plutseligt åpner augene seg og den fyker opp på alle 4, eg kan kun huske en gang eg har vore så redd før, å det var den gangen eg fekk min første hjort, noe som eg skal fortelle om litt seinere. Hvertfall så satte 6-takkeren ut nedover i dalen, og eg etter, eg fekk gitt beskjed til pappa om hva som hadde skjedd. På vei nedover skremte eg opp 4 dyr til (nå va vi oppe i 16 dyr berre idag!). Etter mye om og men fekk pappa satt et skudd ihalsen på 6-takkaren før den kom seg vekk uten at vi hadde hatt mulighet for å finne den igjen, heldigvis. Etter en dag som denne var det ikke problemer for 2 karer å dra ned en 6-takker + en kalv aleine.
Så tilbake til historien eg nevnte ovenfor, det var en av di første sesongene jeg var med på hjortejakt som jeger, og vi skulle postere ut på forskjellige bøer i Vikebygd, eg, pappa, Edin og Harald. Eg fekk utdelt en plass eg aldri hadde vore før (selvfølgeligt), og bommet helt med hvor eg satt meg, eg satte meg den plassen der sansynligvis var lavest mulig sjanse for at dyr skulle komme ut overhode. Eg satte meg til rette bak en stor stein, uten noe kamuflasje foran hodet, noob som eg var. Pappa seie til meg over radioen at eg børr finna noen greiner å sette opp foran meg, eg går bort til det nærmaste treet å skjærer ned noen greiener og setter opp på steinen. Timene går og mørket begynner å komme fram, heilt uten forvarsel kommer plutseligt to 6-takkere ut av skogen foran meg, den eine hopper over gjerdet og begynne heilt plutseligt å spise på kamuflasjen min!!!!!??? WTF!!?? Kamuflasjen min blir revet ned å der står vi å ser på hverandre, eg vett den dag idag ikkje kin som var reddest, den eller meg. Sannsynligvis meg, det er ikkje kvar dag en stirrer i i augene på en 6-takker på 1 meters avstand. Heilt i sjokk og på alt for kort avstand får eg fyrt av et skudd, alt for langt fremme i bogen treffer det, og hjorten spring fremover, hopper over gjordet til nabo bøen, med meg etter. Uheldigvis har beina mine sovnet, noe eg ikkje legger merke til før eg har kommt noen meter, eg siger sammen, tryner i ei stein røys og kommer meg ikkje opp igjen. Heldigvis sitter pappa på nabo bøen og får skutt den skade skutte hjorten, så eg slapp heldigvis med skrekken.
